Politikere i protestpartier er ikke helt som du tror

Politikere fra såkalte protestpartier blir gjerne fremstilt som opprørske og upolerte. Ikke så merkelig, siden de ofte representerer en tydelig motreaksjon på etablert politikk, enten det gjelder bompenger eller vindkraft.

Frontfigurene har skarp, tåkefri tale som skiller seg fra mer drevne politikeres retoriske krumspring.

Men: så var det dette med å skue hunden - eller rettere sagt politikeren - på hårene.

Forsker på valgmessige konsekvenser av klima- og miljøpolitikk

Vi skal komme tilbake til akkurat dét, men begynne med utgangspunktet: Forsker og statsviter Andreas Nordang Uhre i NORCE har undersøkt protestpartiet Folkeaksjonen nei til mer bompenger, bedre kjent som FNB.

Han ville finne ut hvorvidt denne typen parti tiltrekker seg andre typer kandidater enn de tradisjonelle politiske partiene gjør. Uhre forsker nemlig på valgmessige konsekvenser av klima- og miljøpolitikk.

Da er stiftelsen av nye partier interessant, fordi flere av de senere års nye protestpartier har samlet seg rundt motstand mot nettopp klima- og miljøpolitiske tiltak.

NORCE-forskeren har foretatt en spørreundersøkelse blant alle FNB-politikerne som ble valgt inn i norske kommunestyrer og fylkesting etter valget i 2019.

Han så spesielt på faktorer som sosioøkonomisk bakgrunn, utdanningsnivå og tidligere erfaring fra politikk eller organisasjonsliv.

Svarene sammenliknet han med svar fra alle de andre representantene som ble valgt inn i de samme lokale forsamlingene.

Har undersøkt kandidater i Folkets parti - hva er svaret?

FNB stod for et aldri så lite lokalt valgskred ved forrige valg, særlig i Bergen, der partiet fikk hele 16,9 prosent av stemmene, hvilket ga 11 representanter i bystyret. Dét var en smått formidabel prestasjon.

I år går det mye tråere for FNB (som i dag heter Folkets parti) mens nykommeren Industri- og næringspartiet (INP) seiler i sterk medvind, og stiller liste i 138 kommuner.

Men er folkene i partier som Folkets parti og INP noe særlig annerledes enn politikerne i etablerte partier som Høyre, Ap, Venstre og MDG?

Uhre ble en smule overrasket over funnene i sitt eget forskningsarbeid. For svaret på spørsmålet er: Nei, de er temmelig like kommunepolitikere flest.

– FNB-politikerne viser seg å ha en profil som er veldig lik tradisjonelle, norske lokalpolitikere. Det er overvekt av menn, de er eldre, de har høyere utdanning enn gjennomsnittet i befolkningen, og de har ofte ganske mye erfaring fra politikk eller organisasjoner fra før.

– Dette er i og for seg et spennende funn, for forskningslitteraturen har lenge hevdet at slike partier kan være en plattform inn i politikken og folkevalgte organer for grupper som tradisjonelt har vært underrepresenterte der, sier han.

Slike grupper er for eksempel de unge, personer med lav utdanning, og kvinner.

Fare for at flere mister tilliten til demokratiet

Funnene bør tenne noen varsellamper når det gjelder den generelle samfunnsutviklingen. Sammenlignet med funn fra 20-40 år tilbake, ser veien inn til politikken trangere ut nå, mener han:

– Hvis veien inn til de demokratiske institusjonene blir stadig smalere for store grupper i befolkningen, risikerer vi å miste viktige perspektiver i samfunnsutviklingen.

I tillegg er det fare for at flere kan miste tilliten til demokratiet som styreform.

– Det har alltid vært slik at høy utdanning, inntekt og sosial status har en sammenheng med større politisk aktivitet. Men de norske partiene har tradisjonelt fungert som motvekter mot dette, gjennom å rekruttere medlemmer og representanter fra ulike samfunnslag. Spesielt Ap og Frp har tradisjonelt vært «lavstatuspartiene» i norsk politikk, gjennom at de har hatt mange medlemmer og representanter uten akademisk utdanning, sier Uhre.

Nå kan det se ut som om disse forskjellene mellom partiene er i ferd med å viskes ut, og at høyere utdanning er blitt et viktigere element i rekrutteringen hos alle partier.

– Norske kommunepolitikere tilhører nå en slags utdanningselite, sammenlignet med gjennomsnittet av befolkningen, sier Uhre.

Sagt på en litt annen måte: Avstanden mellom folk flest og politikerne øker.

– Hvis folk ikke lenger føler at deres interesser ivaretas kan det gi grobunn for politikerforakt og polarisering, sier Uhre.

Slik bør den politiske debatten være, mener Uhre

Han er selv aktiv lokalpolitiker i Stavanger kommune, og står på Miljøpartiet de Grønne sin liste ved høstens kommunestyre- og fylkestingsvalg. Dog ikke på sikker plass.

– Føler du deg truffet av egne beskrivelser av kommunepolitikere?

– Ja, jeg gjør jo det. Det er sånne som meg jeg snakker om, menn mellom 40 og 60 år med høy utdanning. Det er veldig viktig at institusjonene våre speiler befolkningen. Men hvordan vi skal lykkes med det er jeg usikker på.

Han trekker fram et eksempel fra en politisk debatt i Sandnes kommunestyre, hvor han representerte MDG fra 2019 til 2022:

– Høsten 2022 diskuterte vi seniorpolitikk. En representant fra Rødt - som er kokk - fremholdt at vi ikke trengte en debatt i Norge om høyere pensjonsalder. Jeg tok ordet og svarte at selv om jeg har full respekt for at folk med fysisk krevende jobber ikke trenger høyere pensjonsalder, så er det i mitt hjørne av arbeidslivet kolleger som tvinges ut ved fylte 70 år - selv om de fortsatt soper gulvet med oss som er halvparten så gamle. Derfor hadde det ikke vært så dumt med en debatt om differensiert pensjonsalder.

Og det er akkurat slik den politiske debatten bør være, mener Uhre:

– Folk med god vilje som bringer ulike argumenter og perspektiver til torgs, det er hva vi trenger. Slik kan vi alle lære noe – og vi kan lande på de best mulige beslutningene. Hvis store grupper i samfunnet mangler representasjon i politikken, taper alle på det.