Utslipp av mikroplast fra oppdrettsnæringen undersøkt i ny rapport

– Den nye rapporten vår fremhever betydningen av å undersøke mikroplast innen sjømatproduksjon. Og den viser dessuten behovet for mer forskning på kilder, spredning og opptak av mikroplast, sier seniorforsker og prosjektleder Alessio Gomiero i NORCE.

Hittil har det vært sparsomt med nettopp forskning på forekomster og konsekvenser av mikroplast innen akvakulturnæringen.

TRACKing of PLASTtic emissions from aquaculture industry (TrackPlast) er et samarbeidsprosjekt mellom NORCE, Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet og industripartnerne Skretting, MOWI og AKVAGroup.

Forskerne har gjennomført en rekke analyser deriblant av fiskefôr, sjøvann, sedimenter – og et utvalg av 20 villfisk og 20 oppdrettslaks, med de mest avanserte metodene som er tilgjengelige i dag. Villfisken er levert gjennom Vosso-programmet.

I TrackPlast-rapporten beskriver forskerne funn av mikroplast i gjellene til litt over halvparten av et utvalg på 20 oppdrettslaks påvist, og kun i et fåtall av 20 utvalgte villfisk. Forskernes analyser viser for øvrig ingen tegn til endringer av vevet i fisken.

Det trengs mer forskning for å kunne si noe om omfanget og mulige negative konsekvenser, og forskerne advarer mot å trekke for bastante konklusjoner på bakgrunn av funnene.

Mikroplast også i fiskefôr og sjøvann

Mikroplast fra forskjellige typer polymerer/plastråstoff ble funnet og telt ikke bare i fisk, men også i fiskefor (pellets), og eksempelvis i sjøvann og sedimenter i og utenfor oppdrettsanlegget.

Det er behov for mer forskning for å fastslå hvorvidt disse resultatene er representative for næringen generelt.

Prosjektleder og forsker Alessio Gomiero ved mikroplastlaboratoriet til NORCE i Mekjarvik, Rogaland, understreker at funnene i rapporten er viktige, og at man ønsker å følge opp med videre studier.

– Vi undersøkte ulike prosesser med de mest avanserte metodene i dag, for å fokusere på kilder. Våre eksperimenter i laboratoriet antyder at en mulig kilde kan være slipeeffekten når pellets blåses med luft gjennom fôrledninger som inneholder PE, og videre inn i burene. Med andre ord kan friksjon, en mild sliping, forklare identifisert PE-mikroplast. Men dette vet vi ikke sikkert, og vi kan heller ikke generalisere utfra de eksperimentene vi har gjort, sier Gomiero.

– Det har verdi at vi rent visuelt kan vise plastpartiklene på bilder vi publiserer i rapporten. Tidligere har det vært høyst sparsommelig med dokumentasjon på forekomst. Nå har vi en baseline, et utgangspunkt, for videre studier av konsentrasjoner over større områder og mulige biologiske effekter. Resultatene bør tolkes som foreløpige indikasjoner i den komplekse vurderingen av utslipp av mikroplast fra akvakultur, sier Gomiero.

Den nye rapporten er finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering.

– Vi har i dette prosjektet samarbeidet godt med industripartnerne. Jeg opplever at oppdrettsbransjen har fokus på miljømessig bærekraft, og at den dessuten har behov for å fokusere på folks bekymringer for mikroplast i mat. For å øke kunnskapen på feltet, vil det være nødvendig med mer forskning i større skala på opptak av mikroplast i laks, og hvilke effekter dette kan ha på fisken, påpeker han.

Store skritt i metodeutviklingen

Prosjektleder Gomiero sier at metodeutviklingen har tatt store steg de senere årene. Et viktig resultat i TrackPlast har vært å styrke teknologien som gjør det mulig for forskere å påvise og kvantifisere mikroplast i miljøet, og i oppdrettslaks og villaks.

Han påpeker at standardiserte metoder for å samle prøver og foreta analyser av mikroplast i marine miljøer og organismer er helt nødvendig å få på plass.

– Vår metodebruk i rapporten, der vi kvantifiserer mikroplast i biologisk vev, er viktig kunnskap å bringe videre til det internasjonale forskningsmiljøet, sier Gomiero.

Prøvene er analysert både ved Havforskningsinstituttet i Bergen og ved NORCE sitt mikroplast-laboratorium i Mekjarvik, Rogaland. Rapporten viser både likheter og forskjeller som understreker behovet for videre metodeutvikling.