Svalbard som mulighetenes land og hav

Innlegget stod på trykk i Fiskeribladet 16. oktober 2020.

I det norske statsbudsjettet er Svalbard ført opp som et rent underskuddsforetak. For fiskere som er vant til å tenke landegrenser på havet heller enn på land, må dette høres ut som et underlig resonnement. Barentshavet, med sine 1,4 millioner kvadratkilometer hav, yrer bokstavelig talt av ressurser. Bestandstokt som utføres av Havforskningsinstituttet viser at det kan være bærekraftige ressurser å hente. Alt fra torsk, hyse, lodde, sild, uer, blåkveite og reker har dette havet som hjem. Noen ser også på mulighetene til kommersiell fangst av haneskjell. Disse ressursene rår Norge over, takket være kløktig forvaltning av en steinete, iskald øy langt der i nord-vest. Store områder rundt Svalbard er kraftig regulert gjennom vernesoner og naturreservat, og det er forbud mot bruk av bunntrål og skrape.

Svalbard er en helt avgjørende brikke i norsk fiskeriforvaltning. Dette utsatte landområdet gir oss rett å bestemme over titusenvis av kvadratkilometer med fiskeriressurser, og sikrer oss historisk tilgang til havområder vi er helt avhengig av. Svalbard er også det ytterste festepunktet for det norske havriket, et imperium som med sine 1 979 179 kvadratkilometer er langt større enn den skandinaviske kyststripen vi kaller det norske fastlandet. Fiskevernsonen ved Svalbard, med sine 803 993 kvadratkilometer utgjør nesten halvparten av dette imperiet.

Regjeringen er tydelig på at «et av hovedmålene i svalbardpolitikken er å holde ved lag det norske samfunnet på Svalbard». Det er en avgjørende ambisjon for å ta vare på det ressurstilfanget vi har i dag. Videre skriver de at målet skal oppfylles «gjennom familiesamfunnet i Longyearbyen og til dels gjennom bosettingen i Ny-Ålesund». I dag trues denne ambisjonen. Nordmenn utgjør bare 64 prosent av de fastboende, og andelen utenlandske statsborgere øker dramatisk. For mens den norske andelen av befolkningen nesten står på sted hvil, så har antall utenlandske borgere bosatt på øya mer enn doblet seg fra 354 til hele 898 i 2020. Det viser ferske tall fra Skattekontoret i Longyearbyen.

Utfordringen i nærmeste framtid vil være å skaffe nye arbeidsplasser som kan overta etter den nedlagte kulldriften. Her bør fiskeribransjen kjenne sin besøkelsestid, og benytte anledningen til å presse på for norske arbeidsplasser på Svalbard knyttet til fiskerinæringen. En trygg havn, gode fasiliteter for fiskere og deres familier, infrastruktur for mottak, omlasting, lagring, pakking og kanskje til og med foredling av ressursene – det er ingenting som burde hindre Svalbard fra å bli et nytt norsk naturressurseventyr med fiskeri i sentrum.

Markedet for eksport av fisk og skalldyr er også i stor grad knyttet til Asia. Allerede i dag er det stor skipstrafikk gjennom Polhavet, og man kan derfor se for seg at Svalbard er strategisk plassert i forhold til store eksportmarkeder i øst.

Men slike satsinger kommer ikke uten risiko, både finansielle og sikkerhetsmessige. Dette så vi et eksempel på i desember 2018, da tråleren «Northguider» grunnstøtte utenfor Svalbard. Økt kommersiell aktivitet i og rundt Svalbard bærer bud om at man må også ruste opp den generelle beredskapen på øysamfunnet. Dette igjen kan danne grunnlaget for strategisk viktig norsk tilstedeværelse i området.

I de kommende årene har NORCE har ambisjon å forske på Svalbard som omstillingslaboratorium. Skal Norge omstille seg fra en økonomi avhengig av fossil energiproduksjon, så kan godt Svalbardsamfunnet fungere som et levende laboratorium for hvordan vi lykkes med slik omstilling. Vi håper fiskerinæringen vil være med på dette eventyret og bidra med sin innsikt og sine løsninger for bærekraftig ressursutnyttelse i Nord.