Ikke alle barn har et godt fritidstilbud

Artikkelen har først stått på trykk i Vårt Land.

Organiserte fritidsaktiviteter bidrar til fellesskap, identitet og mestring for barn og unge. Fritidserklæringen, som ble signert av regjeringen, KS og en rekke frivillige organisasjoner i 2016, satte som mål at alle barn skal ha mulighet til å delta i regelmessige fritidsaktiviteter, uavhengig av foreldres økonomiske og sosiale bakgrunn. Vår nye forskningsrapport tyder imidlertid på at det er et stykke igjen før man når dette målet.

Rapporten viser blant annet at mens tre av fire blant ungdommene fra hjem med høyest inntekt og utdanning deltar i slike aktiviteter, gjelder det samme bare halvparten av dem fra hjem med lavest inntekt og utdanning.

I rapporten analyserer vi svar på Ungdataundersøkelsene, som regelmessig gjennomføres på ungdomsskoler og i videregående skoler rundt om i landet. Mens tidligere studier særlig har konsentrert seg om unge i Oslo, og om deltakelse i idrettslag, studerer vi ungdom i hele landet og hele spekteret av organiserte fritidsaktiviteter. Analysene våre gir derfor nye og viktige innsikter.

Økonomi er viktig for deltakelse

En hovedkonklusjon i rapporten er at foreldrenes økonomiske og sosiale posisjon har betydning for barn og unges deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter. Samtidig er det forskjeller mellom ulike aktiviteter i hvilke typer familieressurser som slår ut

For kulturaktiviteter som kor, korps og musikkskole finner vi at foreldrenes kulturelle ressurser, som utdanning og antall bøker hjemme, har størst betydning. For deltakelse i idrett er økonomi klart viktigere enn de kulturelle. I idretten ser vi også en tendens til at forskjellen i deltagelse mellom de som har mest og de som har minst har økt over tid. Dette ser ut til å skyldes at ungdommer fra familier med lavere nivå av økonomiske ressurser deltar mindre i organisert idrett i 2018 enn i 2015. Dersom denne utviklingen fortsetter, kan idretten risikere å bli en arena som i mindre grad enn før lykkes med å inkludere alle uansett bakgrunn.

Like barn leker best?

Forskjellene mellom ulike aktiviteter kan tyde på at flere mekanismer er i spill. Kostnadspresset påvirker antakelig hvem som er med i barne- og ungdomsidretten generelt. Deltakelse i kulturaktiviteter, er derimot kanskje mer betinget av sosialisering: Hvis foreldrene har spilt i korps, er det oftere slik at barna også gjør det.

Dette kan skape et element av sosial sortering, der ungdommene først og fremst deltar sammen med ungdom som har samme bakgrunn som dem selv. Det er med andre ord mye som tyder på at like barn leker best, også på fritiden. Fritidsklubbene er imidlertid en arena som brukes omtrent like mye av ungdommer fra hjem med lav og høy sosioøkonomisk status.

Hvor du bor betyr noe

Barn og unges deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter varierer også etter hvor de bor i landet. Deltakelsen i idrettsaktiviteter og religiøse foreninger er litt høyere i sentrale kommuner enn i distriktskommuner. For kulturaktiviteter og fritidsklubber er mønsteret det motsatte, med litt høyere deltakelse i distriktene.

Likevel er det slik at sjansen for å delta i organiserte aktiviteter betydelig høyere hvis familien befinner seg i toppen av den sosioøkonomiske skalaen, uavhengig av hvor de bor i landet. I distriktene utgjør ungdom fra hjem med lav sosioøkonomisk status likevel en mye større andel av deltagerne. Dette henger sammen med at flere i disse kommunene har slik bakgrunn. Her har kanskje klubber, lag og foreninger i sentrale deler av Norge noe å lære av organisasjonslivet i distriktene.

Forskjeller mellom majoritets- og minoritetsunge

Til sist viser vi også at det er forskjeller basert på foreldrenes landbakgrunn. For flere landgrupper er deltagelsen høy – og høyere enn blant ungdom med norskfødte foreldre. Dette gjelder ungdom med vestlig og afrikansk bakgrunn, mens ungdom med foreldre fra Øst-Europa og Asia er underrepresentert i organisasjonslivet sammenlignet med ungdom flest.

Vi ser i tillegg at det er større forskjeller i deltakelse mellom jenter og gutter med minoritetsbakgrunn. Tydeligst kommer dette til syne blant ungdom med foreldre fra Afrika, Asia og Øst-Europa, hvor flere gutter enn jenter deltar i nesten alle aktivitetstypene. Kjønnsforskjellene er særlig store innen idretten, men de er også til stede på fritidsklubbene blant ungdom med bakgrunn fra afrikanske og asiatiske land.

Det er imidlertid et stort men her: Dersom foreldrene til unge med minoritetsbakgrunn hadde hatt de samme sosioøkonomiske ressursene og det samme bosettingsmønsteret som ungdom med majoritetsbakgrunn, tyder våre analyser på at disse ungdommenes deltakelse ville ha vært høyere enn majoritetsungdommenes. En stor del av forskjellen vi finner, ser altså ut til å handle om økonomisk og sosial ulikhet, ikke landbakgrunn.

Hva gjør vi med de sosiale forskjellene?

Vår studie viser altså at det er store økonomiske og sosiale forskjeller i ungdoms deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter. Samtidig er det viktig å understreke at det også er mye aktivitet som ikke fanges opp av dette begrepet. Mange driver med egenorganiserte fritidsaktiviteter sammen med andre unge, som fotball på løkka, spille i band og gaming – aktiviteter som er både meningsfulle og sosiale.

Det er ikke slik at alle barn og unge ønsker å delta i organiserte fritidsaktiviteter, men alle bør ha lik mulighet. Funnene våre reiser derfor et viktig spørsmål: Hva kan vi gjøre for å redusere strukturell ulikhet i barn og unges deltakelse i fritidsaktiviteter? Både lokalt og nasjonalt er det lansert flere tiltak. Fritidskortet, som skal dekke utgifter til deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter for barn og unge, og som nå prøves ut i flere kommuner rundt om i landet, er ett eksempel.

Men antakelig er det behov for en mer helhetlig inkluderingspolitikk, både fra det offentlige og i organisasjonene, hvis alle barn og unge - uavhengig av foreldres økonomiske og sosiale bakgrunn - skal ha lik mulighet til å delta. Fem år etter Fritidserklæringen er det fortsatt et stykke igjen til målet.