Høyt og lavt for å finne mikroplast i bymiljøet

At mikroplast spres fra for eksempel kunstgressbaner, bildekk og plast folk unnlater å hive i søpla, er ikke spesielt overraskende.

Men: så finnes det andre, mindre åpenbare kilder som forsker Marte Haave og kolleger i NORCE avdekker – og skal undersøke betydningen av i prosjektet Urban mikroplast, i regi av Bergen kommune.

Haave er prosjektleder, og det er NORCE som står for forskningen i prosjektet.

Hun samarbeider med flere kolleger, deriblant Einar Bye-Ingebrigtsen som tar prøver i felt - mens seniorforsker Alessio Gomiero og senioringeniær Kjell Birger Øysæd analyserer prøvene hos NORCE i Mekjarvik, Rogaland.

Forskerne har blant annet fokusert på lekeplasser, turstier, sentrumsgater (kostemasser), skolegårder, renseanlegg, fotballbaner, avløpskummer (sandfang) og luften vi puster inn.

Risiko for å puste inn plastpartikler?

– En del av prosjektet handler nettopp om å identifisere nye undersøkelsesområder for mikroplast, slik som for eksempel lufteksponering utendørs. Vi trenger å finne ut hvorvidt det er en risiko for at vi mennesker faktisk puster inn små plastpartikler, sier plastforsker Marte Haave.

Studier fra andre land viser at dette er en reell mulighet for eksponering for mennesker, påpeker hun.

Dette er bare én av flere mulige mikroplastkilder i byer som har vært viet liten oppmerksomhet i Norge.

Andre eksempler på mulige kilder er kloakk og avløpsvann (avløpsslam, sandfang og kostemasser).

Kostemasser er massene som samles inn når gater og fortau børstes og vaskes rene, fra april til oktober.

Sandfang er en anretning i kummer langs gatene, som sørger for at sand ikke samler seg i avløpsrørene. Der vil avfall fra gatene også samle seg. Kummene tømmes med jevne mellomrom.

–Fra sandfang har vi observert at flere prøver inneholder mye store biter plast, men vi må avvente analysene for å si mer om omfanget, sier Haave.

Sandfang sier noe om kildene til plast i gatene.

Uheldig resirkulering av mikroplast

– Hva gjelder kostemasser blir det spennende å se om disse bidrar til spredning av mikroplast i vesentlig grad. Kostemasser vaskes og sanden brukes igjen til å strø veier om høsten.

– Da blir spørsmålet om mikroplasten vaskes vekk sammen med skitt, kjemikalier og tungmetaller, eller om plasten unnslipper og sendes ut igjen når veiene strøs. I så fall har vi å gjøre med en veldig uheldig form for resirkulering, sier Haave.

Andre mulige kilder som skal undersøkes er luftprøver fra Danmarksplass, Rådalen og Rolland i Asane.

Prøvene tas ved at det legges et glassfiberfilter i luftprøvetakeren som benyttes av Etat for Helsevern i kommunen for å si noe om luftkvalitet og partikkelmengde i luften.

– Danmarksplass er kjent som ett av landets mest forurensede veikryss med tidvis farlig dårlig luftkvalitet, særlig om vinteren. Vi vil finne ut om en andel av støvet er plast, og om vi altså kan puste inn plast. Analysene er ikke helt klare ennå, sier Haave.

Hvordan mennesker ekspoeneres for mikroplast er avgjørende for å si noe om potsentalle farer, mulige tiltak - og hvordan man eventuelt kan beskytte seg.

Haave forteller at internasjonale undersøkelser har vist at mikroplast fraktes med luftstrømmer og drysser ned fra luften, i både byer og helt oppe i Arktiske strøk.

Unike undersøkelser

Undersøkelsen som foregår i prosjektet Urban mikroplast er ikke gjort andre steder i Norge med et tilsvarende landfokus, opplyser Haave.

Det er på vei til å bli mer fokus på urbane områder og kilder på landjorden, blant annet gjennom utlysninger i EU Horizon 2020.

Mikroplast blir ofte definert som plastbiter som er 5 mm eller mindre. Den vanligste typen mikroplast er nedslitte biter fra større gjenstander, som kaldes sekundær mikroplast.

Dette er for eksempel partikler fra bildekk, klesfiber, emballasje og slitasje på bruksgjenstander av plast.

Plast som produseres som mikroplast (primær mikroplast) for eksempel i kosmetikk, glitte, eller plastpellets til plastproduskjon utgjør mindre volumer, opplyser forskeren.

Lekeplasser under lupen

Ved siden av de nevnte kilder settes også underlag på lekeplasser i Bergen kommune under lupen.

– Det er påbudt med myke underlag, og mange lekeplasser har derfor bark iblandet gummi for å oppnå dette. Prøver er tatt flere steder, for eksempel på lekeplasser på Fløyen, for å se nærmere på mengder og risiko for spredning, sier Haave.

Hun er ikke i tvil om betydningen av å fokusere på plastforsøplingen på land.

– 80 prosent av plasten som havner i hav kommer fra land. Nå har vi denne høsten hatt forskningskampanjen «Jakten på mikroplasten», og vist at mikroplast nær sagt er overalt rundt oss- det er en relativt lite anerkjent problemstilling, sier Haave.

Prosjektet eies av Bergen kommune

Prosjektet Urban mikroplast skal pågå ut 2021.

Prosjektet eies av Bergen kommune, og støttes økonomisk av Regionalt Forskingsfond Vestlandet (RFF Vest) med 3 millioner kroner.

Les mer om prosjektet i denne saken på Bergen kommune sin nettside.

– Målet er å få en bedre oversikt over kildene til mikroplast, hvilke kilder som er de vesentligste, hvordan de eventuelt spres og hva som kan gjøres for å redusere mengdene som slippes ut i naturen, sier Haave.

Haave begynte med undersøkelsene 2018, mens et flertall av prøvene er tatt i 2019, og fortsetter ut i 2020.