Hovedmålet med kroppsøvingsfaget er ikke å bli god i idrett

- Det betyr at de som driver med idrett utenom skolen har en stor fordel. De møter aktiviteter de kjenner og trives med, og de gjør det naturlig nok bedre i disse aktivitetene. De kjenner sterkere tilhørighet og får selvfølelse og alt i alt større utbytte av faget, sier NORCE-forsker Irina Erdvik.

Læreplanen legger ikke vekt på idrettsprestasjoner. Den sier at undervisningen skal fremme allmenndanning, livslang bevegelsesglede og bedre selvfølelse. Likevel opplever mange elever at det meste av undervisningen går ut på å lære seg ulike idretter – og å prestere best mulig i disse.

Må tilrettelegges bedre

- Det er viktig å passe ekstra på de som ikke driver med idrett utenfor skolen og de som ikke er så fysisk aktive på fritiden. Disse elevene har dårligere forutsetning for å lykkes, men de kan få økt læringsutbytte og glede av kroppsøving om det blir bedre tilrettelagt også for dem, sier Erdvik.

Hun har forsket på hvordan undervisningen i kroppsøving faktisk fungerer – og hvordan ungdom selv opplever det.

Erdvik har spurt omtrent 3000 unge i ungdoms- og videregående skole om selvfølelse, idrettsdeltakelse på fritiden, hvordan de opplever kroppsøving og om følelse av selvbestemmelse, mestring og tilhørighet i faget.

- Lærerne skal belønne de som er flinke i kroppsøving, ikke de som er god i idrett. Men forskning tyder på at elevene for ofte opplever å bli belønnet for det som er lettest å se, som for eksempel hvor fort man løper og hvor langt man hopper. Dette bidrar i liten grad til læring og personlig utvikling slik læreplanen legger opp til. For å unngå at faget bryter opplæringsloven og bidrar til sosial ulikhet må lærerne bli bedre på å støtte utvikling og læring hos elevene med minst bevegelseserfaring, sier Erdvik.

Selv om det er lærerne som har ansvaret for å følge opp hver enkelt elev på riktig måte, så skylder hun ikke bare på lærerne for at situasjonen er som den er.

Alle har en jobb å gjøre

- Det er vanskelig å rive seg løs fra fastgrodde mønstre. Så her har alle som er involvert i kroppsøvingsfaget en jobb å gjøre for å støtte opp om elevenes grunnleggende psykologiske behov og deres utvikling av selvfølelse, sier Erdvik.

Dette krever endring i hele systemet fra elevene og opp: Elevene, lærerne, lærerutdannelsene, forskere og politikere, og dermed skoler, universitet og høyskoler og departement.

En militær historie

Kroppsøvingsfaget har en historie som startet som en militær øvelse. Den gangen var målbare
prestasjoner viktig. Det handlet om Norges forsvarsevner. Siden har fokuset skiftet til helse og
hygiene, og senere ble det mer fysisk fostring og folkehelse.

Men nå har kroppsøvingsfaget andre mål. Selv om motorisk læring og ulike bevegelseskulturer er
sentralt også i dag, skal ikke idretten sette standarden for hva som er god måloppnåelse i faget. Da
har ikke elevene like forutsetninger for å lykkes.

Erdvik har vært spesielt opptatt av kroppsøvingsfaget som ressurs for elevenes utvikling, faget sin
evne til å styrke selvfølelsen hos elevene og hvordan de får dekket sine grunnleggende psykologiske behov gjennom undervisningen.

Hun ser frem til at den nye læreplanen blir tatt i bruk. Den blir enda tydeligere på at det å prestere i ulike idretter ikke er noe mål.

Irina Erdvik disputerte 04. september for doktorgraden på NIH (Norges idrettshøgskole), med avhandlingen "Physical Education as a development asset in the everyday life of adolescents”. Erdvik har vært ansatt som doktorgradsstipendiat ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap på Høgskolen i Innlandet, og har gjennomført doktorgraden sin ved NIH.