Hjelpen til voldsutsatte som utskrives fra krisesentre er mangelfull

- Mange voldsutsatte står på bar bakke og mangler nettverk når de bryter med voldsutøver. De bruker krisesentrene som et akutt botilbud i en midlertidig periode. Men hva skjer etter denne midlertidige perioden, i den såkalte reetableringsfase når voldsutsatte personer prøver å bygge en ny tilværelse fri fra vold, spør Synnøve Økland Jahnsen.

Jahnsen har vært prosjektleder på rapporten "Krisesenter – kommunenes arbeid og oppfølging i reetableringsfasen" som hun har utarbeidet på oppdrag fra Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) sammen med forskere ved NORCE og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). I rapporten ser de på hvordan et representativt utvalg av seks kommuner i Norge følger opp forpliktelser som ligger i krisesenterloven.

Fra å være et frivillig hjelpetiltak drevet av ildsjeler, er krisesentrene blitt et kommunalt ansvar etter innføring av krisesenterloven i 2010. Ifølge loven skal alle kommuner ha et krisesentertilbud til voldsutsatte kvinner, menn og barn. Ansvaret omfatter å sørge for samarbeid og helhetlige tjenester for å sikre god reetablering etter opphold på krisesenter.

- Vi finner overordnet at oppfølgningen i reetableringsfasen er mangelfull og det er veldig varierende hvilke tilbud voldsutsatte får fra kommune til kommune. Samtidig er det dårlig koordinert, forteller Jahnsen.

Mangler kunnskap

Studien består av fire delprosjekter. Den første delen har de intervjuet barna, som også har selvstendige rettigheter. I den andre delen har forskerne intervjuet voldsutsatte kvinner og menn og i den tredje delen har de undersøkt hvordan kommunene, NAV, barnevern, politi og helsesektoren klarer å koordinere tjenestene sine. I den siste delen av rapporten kommer de med anbefalinger.

- Vi har fire ulike innganger til dette. Hver delrapport viser ulike sider og samtidig forteller de den samme historien om at kommunene har mange utfordringer på dette området, sier Jahnsen og tilføyer:

- Vi vet egentlig lite om voldsutsatte. Det vi vet kommer gjerne fra de som oppsøker krisesentrene, men alle gjør jo ikke det. Det ligger samtidig et dilemma knyttet til at kompetansen om vold sentreres rundt krisesentrene ettersom personale i andre deler av kommunene, gjerne mangler forståelse for hvilke behov voldsutsatte har, sier Jahnsen.

Kvinner med innvandrerbakgrunn mest utsatt

Tradisjonelt sett har det vært kvinner som har vært utsatt for vold og dermed også kvinner som har vært målgruppen for krisesentrene. Men etter innføring av krisesenterloven er kommunene også forpliktet til å tilrettelegge for voldsutsatte menn og deres barn.

- Kvinner og barn med innvandrerbakgrunn utgjør hoveddelen av de som trenger et beskyttet botilbud ved et krisesenter. I 2020 hadde 62 prosent av beboerne og 43 prosent av dagbrukerne innvandrerbakgrunn. Sett opp mot at kun 18 prosent av befolkningen har innvandringsbakgrunn, kan vi her snakke om en overrepresentasjon, forklarer Jahnsen. Dette betyr imidlertid ikke at disse er mer voldsutsatt en majoritetsbefolkningen, men at disse gjerne mangler nettverk og andre botilbud.

Fra intervjuene med barn konkluderer rapporten blant annet at samarbeid mellom tjenestene ofte ikke er på barnas premisser, men at krisesentrene gir en følelse av kontinuitet og trygghet under oppholdet og i reetableringsfasen.

Øremerket stilling i kommunene

- Dessverre er det ikke alle kommuner som har en handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Vi anbefaler imidlertid at kommunene benytter seg av handlingsplaner som et redskap i arbeidet med å videreutvikle krisesentertilbudet. Her ser vi at det finnes et stort forbedringspotensial med hensyn til rutiner for oppfølgning og samarbeid mellom tjenestene, forteller Jahnsen og kommer med konkrete eksempler på andre anbefalinger.

- Kommunene bør ha en øremerket stilling som kommunal koordinator med ansvar for videre oppfølging i aktuelle tjenester og på tvers av bydeler og kommuner etter opphold på krisesenter. Videre bør voldsutsatte ha en fast saksbehandler ved det lokale NAV-kontoret, og det bør være formalisert samarbeid med boligkontor i kommunen, da mangel på bolig gjør at mange voldsutsatte blir boende lenger på krisesenter enn nødvendig.

Synnøve Økland Jahnsen har byttet jobb etter rapporten ble publisert. Hun jobber nå i den samfunnsvitenskapelige forskningsstiftelsen Fafo.