Fortsatt håp om å unngå kritisk vippepunkt for issmeltingen i Antarktis
Det er ingen tegn per i dag til at et vippepunkt er passert, men det er risiko for at deler av innlandsisen kan kollapse i fremtiden, viser nye studier.
Kilde:
Svein Østerhus
Fronten av isbremmen Ekström. Inne på denne isbremmen ligger den tyske forskningsstasjonen Neumaier. Den norske forskningsstasjonen Troll ligger litt lenger øst. Bildet er tatt ved et forskningstokt i 2018.
Antarktis er veldig langt unna Norge, så hvorfor skal vi bry oss om hva som skjer der? Jo, hvis de enorme ismassene på sørpolen smelter, vil det i verste fall føre til at havnivået stiger med flere meter.
I EU-prosjektet TiPACCs, som koordineres av NORCE, har en gruppe iseksperter nå brukt flere typer numeriske modeller (en form for klimamodellering) til systematisk å undersøke stabiliteten til isdekket.
Den nye forskningen er ledet av forskere fra Northumbria University i England, og er publisert i to studier i tidsskriftet The Cryosphere.
I den første studien har isekspertene undersøkt dagens situasjon. Endringene som skjer i form av smelting av isbremmene i Amundsenhavet og på halvøya vil forsette. Likevel er det ingen tegn til at et vippepunkt er passert, og at en irreversibel smelting av isbremmene og innlandsisen skjer nå.
I den andre studien fra forskerne har de studert hva som kan skje med isdekket i Amundsenhavet med dagens klima de kommende tusen år.
Selv om den globale oppvarmingen stopper på dagens nivå, kan deler av Vest-Antarktis kollapse en gang i fremtiden.
Heldigvis viser modellresultatene at det er lite sannsynlig at det kan inntreffe før om 300-500 år.
– Selv om vi ikke har krysset et kritisk vippepunkt i Antarktis i dag, og iskappen ikke er under irreversibel tilbakegang i dagens situasjon, så er det den veien det går, med påfølgende katastrofal havnivåøkning - hvis vi ikke greier å stoppe den globale oppvarmingen, sier Petra Langebroek, som er TiPACCs-koordinator og forskningsleder i NORCE.
Kilde:
Svein Østerhus
Forskningsskipet Polarstern i ferd med å fortøye ved en del av Ekström-bremmen, for å å levere proviant til forskningsstasjon. Bildet er tatt ved et forskningstokt i Antarktis i 2018.
Langbroek er medforfatter på de nye studiene, i likhet med forskerkollega David Chandler. De to NORCE-forskerne er for øvrig også tilknyttet Bjerknessenteret.
Isdekket i Antarktis er omgitt av iskaldt havvann som hindrer varmere vann fra havstrømmene rundt Antarktis i å nå inn til isdekket.
– Men endringer i havet kan føre til at varmere vann strømmer inn under isbremmene slik at de smelter raskere, forklarer seniorforsker Svein Østerhus, en av Langebroeks kolleger i NORCE.
Han har vært 15 ganger i Antarktis, og kommenterer funnene i den nye studien:
– Havnivåstigning på grunn av økt smelting av isen i Antarktis skjer sakte. Selv om det ikke er tegn til irreversibel tilbaketrekking av isdekket i dag, så kan likevel de tingene som skjer nå, medføre et irreversibel tap av isdekke og havnivåstigning i flere tusen år framover, sier Østerhus.
Han legger til at det som kalles grunningslinjen, sonen der innlandsisen møter havet og blir til en isbrem, er en nøkkelindikator for helsetilstanden til isdekket.
– En akselererende tilbaketrekning av grunningslinjen kan være en indikator på en kommende kollaps av store deler av det marine isdekket i Vest-Antarktis. Men vi er ikke der nå. Forskernes modelleringer i de nye studiene indikerer riktignok at selv uten ytterligere oppvarming utover det vi allerede opplever i dag, er en irreversibel kollaps av det Vest-Antarktiske marine isdekket mulig. Men ettersom isen reagerer sakte, viser modellene at det tidligst kan skje om 300 til 500 år. En eventuell fullstendig kollaps vil ta flere hundre til tusen år, sier Østerhus
Lurer du på hvorfor nettopp isbremmene i Antarktis er så viktige? Isbremmene er den delen av isdekket som flyter på havet, de har to viktige funksjoner:
1. De fungerer som gigantiske kjølemaskiner som kjøler ned havvannet slik at det blir superkaldt, og så tungt at det renner ned kontinentalskråningen og dekker bunnen i alle verdshavene. Dette er med på å drive den storstilte sirkulasjonen i verdshavene.
2. De fungerer som en kraft som hindrer innlandsisen i å strømme ut i havet.
Isbremmene er typisk et par hundre meter tykke ved fronten, og kan være 1000 til 2000 meter tykke ved grunningslinjen der de møter fast grunn. De er ikke like store rundt hele Antarktis, men er delt opp i to veldig store, og mange mindre bremmer.
Referanser:
The stability of present-day Antarctic grounding lines – Part 1: No indication of marine ice sheet instability in the current geometry. Emily A. Hill, Benoit Urruty, Ronja Reese et al. DOI:https://doi.org/10.5194/tc-17-3739-2023
The stability of present-day Antarctic grounding lines – Part 2: Onset of irreversible retreat of Amundsen Sea glaciers under current climate on centennial timescales cannot be excluded. Ronja Reese, et al. DOI: https://doi.org/10.5194/tc-17-3761-2023
