Forskerne setter blikket mot Antarktis

Glasiolog og fjernmålingsingeniør, Jelte van Oostveen er en av de vi kan møte i Tromsø. Han har i en årrekke, først fra Polarinstituttet og nå fra en kontorstol hos NORCE i Tromsø, studert Dronning Maud Land i Øst-Antarktis. Han bruker ferske data fra satelittfangst de siste 7-8 år som sammenlignes med "old school" satelittdata fra 90-tallet.

Slik kan han dra opp bilder, se hva som endrer seg, og kontrollere Fimbulisen uten å være på selve isen. Fimbulisen er er en gigantisk bre som måler omtrent 41 000 km² i utstrekning og ligger på den østre delen av Kronprinsesse Märtha Kyst fra 3° vest til 3° øst.

- Vi sjekker isens dynamikk ved hjelp av radardata fra satelitter for å se hvordan ting har endret seg over tid, sier han.

Van Oostveen driver denne forskningen med utgangspunkt i to pågående prosjekter, et i regi av ESA (European Space Agency) og et annet i regi av Norsk romsenter. (Prosjektnavnene er: SEGA - Sentinel-1 Extra Wide swath data for Glasiologiske AnvendelserW-EXPLORE og Sentinel-1 EW mode archive Exploitation for Polar Research.)

På konferansen skal Van Oostveen også si noe om hvordan det er å være forsker og sitte langt unna det man forsker på uten å noen gang å ha kjent, følt eller vært tett på, som her, sydpolisen.

– Det er spesielt, men ikke umulig. Jeg hadde allikevel foretrukket å fått vært med og sett Antarktis og selve Fimbulisen. Det gir større forståelse når man har et konkret bilde av hva man forsker på, selv om det er klart at fjernmåling gjør overvåking og forskning ganske tilgjengelig, sier Van Oostveen som gleder seg til å møte NORCE-kollega Svein Østerhus som også deltar i Tromsø.

Østerhus med sine 15 turer i Antarktis har tett kjennskap til isødet. Totalt har Østerhus tilbrakt mer enn tre år av sitt liv på tokt i Antarktis på jakt etter nye data. Han vil fortelle forsamlingen om NORCE sine osenaografiske observatorier i Antarktis. Dette er laboratorier hvor vi holder øye med hvordan det går med det aller kaldeste vannet i Weddellhavet, som ligger i Vest-Antarktis (helt sør i Atlanterhavet), langt borte fra Dronning Mauds Land der Van Oostveen forsker.

To av observatoriene måler i havet under den flere hundre meter tjukke Filchner-Ronne isbremmen (i volum verdens største flytende legeme). Dataene fra sensorene i havvannet blir sendt til overflaten via kabel og videre til Bergen via satellitt. Data tikker inn en gang i timen på Østerhus sin datamaskin.

Nord for Filchner-Ronne, ute på eggakanten har NORCE plassert ut tre målerigger som måler styrken på det superkalde vannet som strømmer over eggakanten og ned i havdypet. Det er dette vannet som dekker bunnen i verdenshavene.

-Dette arbeidet er en fortsettelse av det arbeid som min kollega Thor Kvinge (ansatt ved UiB og Chr. Michelsens Institutt avdeling for Naturvidenskap, nå NORCE) startet opp på slutten 60-tallet. Kvinge plasserte ut målerne i Weddellhavet og fem år senere ble de etter flere forsøk plukket opp. Ved bruk av denne teknologien og disse gjentatte målingene som jeg nå har sammenlignbare data på helt fra 70-tallet, kan vi se om det skjer endringer i havstrømmene som kan føre til dramatisk økt nedsmelting av isbremmen som holder sydpolisen inne på land, forteller Østerhus.

Østerhus sin forsking er en del av flere europeiske prosjekter som du kan lese mer om i avsnittet under.

I Tromsø deltar også David Chandler fra NORCE. Han arbeider med å bedre anslagene for havnivåstigning - anslag som fortsatt er svært usikre, fordi det er flere prosesser som ikke er godt forstått. En av disse prosessene er smelting av flytende isbremmer rundt kanten av Antarktis.

I Chandlers prosjekt kjøres lange isdekkesimuleringer (200.000 år frem til i dag). Alt for å hjelpe oss med å forstå hvordan isdekket avhenger av havtemperaturen under tidligere varme klimaer så vel som dagens globale oppvarming.