Barnevernet lar være å samtale med 4 av 10 barn i undersøkelsessaker, viser ny rapport

Barnevernet samtalte med bare 60 prosent av barna i et utvalg bestående av 1123 undersøkelsessaker for barn i alderen 0-17 år.

Andelen barn som ble samtalt med økte til 73 prosent i snitt for barn over 6 år.

Barnevernet hadde oftere samtaler med jenter enn gutter. Hvor ofte samtale skjer varierer mellom tjenester ulike steder i landet. Det er ikke funnet noen forklaringer på slike forskjeller.

Rapporten viser videre at en undersøkelsessak oftere konkluderte med tiltak når det hadde vært samtale med barnet, enn når det ikke hadde vært samtale. For barn over 6 år endte 42,5 prosent av sakene med tiltak når det var samtalt med barnet, mot 25,8 prosent når det ikke var samtalt.

Dette er noen av hovedfunnene i en ny rapport forskere har utført på oppdrag fra Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet (Bufdir), med sentrale bidrag fra RKBU Vest, NORCE.

– Barn mister sin lovfestede rett til å medvirke i barnevernets undersøkelser dersom samtalen uteblir. Å ikke snakke med barna kan gjøre at de ikke får den hjelpen de har rett på og behov for, sier forsker Karen J Skaale Havnen i RKBU Vest, NORCE.

Barns medvirkning skal dokumenteres

Ifølge forskrift om barns medvirkning, som også er innarbeidet i barnevernloven, skal ulike sider av barns medvirkning i undersøkelsesarbeidet dokumenteres. Hovedregelen er at alle barn over 7 år har rett til å uttale seg, og få sine synspunkt vurdert og dokumentert.

Rapporten avdekker imidlertid at barnevernets dokumentasjon er for dårlig i undersøkelsessaker.

– Barnevernet er lovpålagt å begrunne og dokumentere hva som er grunnen til at de ikke har snakket med barnet. Ved fravær av begrunnelse kan man heller ikke vurdere hvorvidt begrunnelsen er rimelig. Her har barnevernet et klart forbedringspotensial, sier Havnen.

Hun legger til at det både mangler begrunnelser for hvorfor barn ikke var snakket med, og dokumentasjon av hva barna mente - samt hvordan barnevernet vurderte deres mening.

Se forsker Karen J Skaale Havnens videopresentasjon av funnene:

Finnes det gode grunner for ikke å snakke med barnet?

I sakene der det var gitt en begrunnelse for ikke å snakke med barnet, avdekket forskerne følgende forklaringer til dette:

Det dreide seg oftest om barnets alder, dernest at barnet hadde kontakt med andre hjelpeinstanser, at bekymringen ble raskt avklart, at barn eller foreldre ikke ønsket det, og i noen få saker, manglende språkforståelse og praktiske eller forvaltningsmessige grunner.

– At barnevernet ikke snakker med de aller yngste barna virker rimelig, men ellers bør det være gode grunner for ikke å snakke med barna, sier Havnen.

– At enkelte barn ikke ønsker å bli snakket er derimot viktig å respektere, i den grad barnet har fått et reelt og direkte tilbud om samtale, påpeker Havnen.

Hun sier det er mer problematisk hvis foreldrene ikke ønsker at barna deres skal snakke med barnevernet.

– Da må man finne ut hvorvidt det kan være konflikter mellom barn og foreldre. De fleste foreldre i vårt utvalg forstod i viktigheten av å samtale med barna, sier Havnen.

Hva ble det snakket med barna om?

Forskerne har kategorisert 680 samtaler med barna ut fra innholdet etter gjennomlesing av journalnotater.

Nesten tre firedeler av samtalene ble kodet som en «undersøkende samtale om forholdene i hjemmet», mens kun en tredel av sakene hadde som formål å innhente barnets synspunkt eller å gi barnet informasjon.

– At såpass liten andel av sakene dreide seg om å informere barnet eller finne ut hva de mente i saken, tyder på at barnas forutsetninger for medvirkning var begrenset, sier Havnen.

Samtaler med barnet hadde likevel betydning for hvilke tema barnevernet ble bekymret for etter undersøkelsen. Særlig gjaldt dette i saker med fysisk mishandling og konflikt mellom foreldre, skriver forskerne i rapporten.

– I den endelige beslutningen kommer imidlertid barnets medvirkning lite til syne. Da er det gjerne foreldrenes synspunkt som blir vektlagt, sier Havnen.

Havnen tilføyer at det er viktig å fremheve at ungdommene som ble intervjuet, erfarte samarbeidet med de ansatte i barnevernet som godt, og at de opplevde at barnevernet brydde seg og strekte seg langt for å kunne hjelpe.

– Et godt samarbeid er på mange måter veien inn til sterkere innflytelse og medvirkning.

Foreldrenes erfaringer og medvirkning

Forskerne har også ved hjelp av dokumenter fra de 1123 sakene og intervjuer med 12 foreldre, studert foreldrenes samarbeid og erfaringer med barnevernets undersøkelser.

Forsker Øivin Christiansen i RKBU Vest, NORCE er en av dem som har sett nærmere på dette materialet. Han viser til to fremtredende trekk ved foreldrenes erfaringer fra undersøkelsene.

– ­Det ene er at barnevernets involvering i familien skapte en viss frykt eller uro hos foreldrene og at dette gjaldt selv for foreldre som egentlig ønsket barnevernets hjelp. Det andre er at de aller fleste opplevde å bli møtt av barnevernets ansatte på en ivaretakende måte.

– Grunnlaget for denne opplevelsen var at barnevernets kontaktpersoner var lyttende, ikke-dømmende, at de innga håp, og at de klarte å se situasjonen fra flere sider, sier Christiansen.

Se forsker Øivin Christiansens videopresentasjon av funnene:

Når saken omhandlet mistanke om vold, var det imidlertid vanskeligere for kontaktpersonene å opptre på denne måten.

Rapporten viser at det i snitt var 2,9 møter/samtaler med foreldre i undersøkelsessaker. Antall møter hadde betydning for sakens utfall. Jo flere møter, jo større sannsynlighet for at konklusjonen ble iverksetting av tiltak.

Mens foreldrene hadde liten innflytelse på hvordan undersøkelsene ble gjennomført, var deres innstilling til å motta hjelp fra barnevernet vesentlig for konklusjonen.

I vel halvparten av undersøkelsene hadde barnevernet foretatt hjemmebesøk. Flere av foreldrene utrykte at de opplevde at formålet med hjemmebesøk var uklart, og at barnevernet kunne bli bedre på å formidle hensiktene.

Christiansen trekker fram noen momenter som kan styrke foreldrenes medvirkning:

– For foreldrene vil det for eksempel ha betydning å delta mer aktivt i planlegging av undersøkelsen, og ikke minst at de blir bedre forklart hva ved familien som skal undersøkes og hvorfor. I tillegg må de barneveransatte ta foreldrenes frykt og ambivalens i forhold til barnevernet på alvor, og være lyttende og ikke-dømmende i møtet med dem, sier Christiansen.

Referanse:

Å medvirke når barnevernet undersøker. En studie av barn og foreldres medvirkning i barnevernets undersøkelsesarbeid. Karen J. Skaale Havnen, Øivin Christiansen, Eirinn Hesvik Ljones, Camilla Lauritzen, Veronika Paulsen, Frederikke Jarlby og Svein Arild Vis. Barnevernets undersøkelsesarbeid - fra bekymring til beslutning. Delrapport 5, mai 2020.